Forfatteren analyserer to kvad i Den eldre Edda (Guðrúnarkviða in fyrsta, Guðrúnarhot) og våser at verken strukturen i de såkalte helteelegiene eller semantiske særtrekk ved det gammelislandske ordforrådet kan karakterisere personenes indre verden. Det er snarere ættefeidens tilskikkelser de skildrer enn nyanser av sjelelige lidelser og vemod. Dette bekrefter konklusjonen om at elegien ikke var noen selvstendig genre i norrøn litteratur.
