Når man undersøker norsk setningsmelodi er det i høyeste grad viktig fra først av å avgrense hva det er som tilhører setningsmelodien og uttrykker det syntaktiske innholdet av setningen, og hva det er tilhører ordets (hvis denne eksisterer) eller “measure’s” melodi.
Den klassiske ordmelodiens kontur av tonelaget for østlandsk riksmål ble oppdaget av Ernst W. Selmer først i 20-årene.
De siste undersøkelsene av Einar Haugen og Martin Joos viste at denne ordmelodiens kontur tilhører ikke ordet men takten (den betonte stavelsen med en eller to ubetonte etterhengte stavelser, som Haugen kaller “measure”).
Det viste seg at de karakteristiske trekk for enkelt og dobbelt tonelag tilhører ikke hele ordet, men dets første betonte stavelse, og at “oppadstigende fase” av tonelagets kontur kan endres uten å bryte tonelagets fonematiske egenskaper.
Det viste seg også, at den oppadstidende fase kan modifiseres i “nedadgående” i samsvar med forholdet til det syntaktiske eller det emfatiske innhold av frasen.
Ved å bære på seg ikke bare ordets men også frasens betoning, får ordets betonte stavelse større melodisk intervall – med andre ord – frasens betoning spiller inn ved tonelagets realisasjon, forsterker denne.
Det eksperimentelle materialets analyse viser at i et slikt språk med tonisk aksent (tonelag) som norsk, fins det likevel setningsmelodi (tonefall) som svarer til bestemt syntaktisk setningstype. Dette viser seg i en horisontal retning av setningens “melodiske akse” og oppadstigende slutt for fortellende setninger med konstaterende tonefall. Disse fortellende setninger består av et ubetont subjekt uttrykt med personligepronomina “du” og “jeg”, predikat med “ordbetoning” eller “ordtrykk” på seg uttrykt med verbum i nåtidsform og objekt eller adverbialt ledd uttrykt med substantiv adverb og med fraseaksent eller frasebetoning på seg.
Jefremova I. DEN FORTELLENDE SETNINGENS MELODI I NORSK RIKSMÅL