Formålet med artikkelen er å granske årsakene til at fonemene /m,n, ŋ, l,r/ foran gammelislandske /p,t,k/ ble til de korrelative larmkonsonantene /m,n, ŋ,l,r/. Siden [m, ŋ] bare i denne stilling står i distinktiv motsetning til de korrelative sonorkonsonantene, og siden i denne stilling motsetningen mellom /n,l,r/ og de korrelative sonorkonsonantene er tydeligere enn ellers (nemlig i framlyd), er der grunn til å tro at oppkomsten av fonemene /m,n, ŋ,l,r/ foregikkeller i det minstre ble fullendt i pågjeldende stilling.
En av de viktigste årsaker til oppkomsten av fonemene /m,n, ŋ,l,r/ i pågjeldende stilling synes å ha vært det faktum at i moderne islandsk er stemtheten i klusilene blitt irrelevant. Saken er at ustemte (henholdsvis stemte) lyd assimileres til stemte (henholdsvis ustemte) omgivelser bare hvis stemtheten (henholdsvis ustemtheten) i disse omgivelser har distinktiv funksjon. Derfor, så lenge stemtheten hadde distinktiv funksjon i klusilene, men ikke i de foranstående nasalene og likvidene, assimilertes disse regressivt til klusilene. Men da stemtheten i klusilene var blitt irrelevant, måtte denne regressive assimilasjon holde opp, og altså var ustemte allofoner av nasalene og likvidene ikke lenger betinget av omgivelsene, dvs. de ble til fonemene /m,n, ŋ,l,r/. Derimot, da stemtheten i nasalene og likvidene var blitt relevant, måtte en progressiv assimilasjon sette inn i pågjeldende forbindelser, og eksperimentelle data viser at dette virkelig er tilfellet. Disse betraktninger gir grunnlag for en relativ kronologi av lydendringene i moderne islandisk.
Den generelle utviklingstendensen som var virksom i det islandske konsonantsystemet synes også å ha spilt inn ved oppkomsten av larmkonsonantene /m,n, ŋ,l,r/. Denne tendensen besto nemlig i en strukturell tilnærmelse av sonorkonsonantene og spirantene og en voksende isolasjon av klusilene overfor de andre konsonantene. Ikke bare er alle islandske sonorkonsonanter blitt korrelative med de tilsvarende ustemte larmkonsonantene, men der har i moderne islandsk utviklet seg en rekke lydvarianter som danner overganger mellom sonorkonsonanter og stemte spiranter.
Endelig kan det ikke være tilfeldig at ustemte nasaler og likvider, som overhodet er sjeldne fonemer og ikke har utviklet seg i andre germanske språk enn islandsk og færørsk, er urgamle i keltisk (og nemlig i irsk) og er likeledes typiske for eskimoisk på Grønland. Allikevel er det historiske grunnlag for et slikt øyboernes “språkforbund” en sak for seg og burde granskes av historikere.
Steblin-Kamenskij M. I. ET FONOLOGISK PROBLEM I ISLANDSK SPRÅKHISTORIE