I noen (men langtfra alle) svenske og norske dialekter som til en viss grad har beholdt den gamle stavelseskvantitet, kan man finne en særegen aksent i tostavelsesord med kort rotstavelse. Fonetisk sett er den realisert som “likevekts” – aksent med intensitet og tonehøyde jevnt fordelt mellom stavelsene, eller som aksent med intensitets- og tonetopp i siste stavelse (oksytonese). Fonologisk er en slik aksent ikke noe selvstendig fenomen, fordi i slike tostavelsesord ingen aksentkontrast er forhånden. Man kan derfor formonde at tostavelsesord med kort rotstavelse er det område hvor aksentkontrasten blir nøytralisert på samme måte som i enstavelsesord (hvor aksentkontrast nøytraliseres uansett stavelsenstidligere kvantitet).
Man har en viss grunn til å anta at det engang i tostavelsesord med kort rotstavelse eksisterte en motsetning mellom de to aksentene: entoppet med intensitets- og tonetopp i første stavelse og totoppet med den ene topp i første stavelse og den annen topp i annen stavelse. Et tostavelsesord med kort rotstavelse ble på den tid i prosodisk henseende helt likt en lang stavelse. Det betyr at før i tiden må aksentsystemet ha vært moretellende. Aksentvariasjonene i et kortstavelsesord var avhengige av suffikstavelsens kvantitet. Senere ble aksentkontrasten nøytralisert i kortstavelsesord i samsvar med de generelle tendenser i det skandinaviske aksentsystemets utvikling, og som nøytraliseringsaksent (arkiprosodeme) ble i en del dialekter generalisert entoppet og i andre dialekter totoppet aksent. Den såkallte “likevektsaksent” er en svekket totoppet aksent. Hva oksytonese angår, så ble også den dannet på totoppaksentens grunnlag, nemlig som en emfatiskbetont variant av sistnevnte.
Katsnelson S. OM KORTSTAVELSES AKSENT I SVENSKE OG NORSKE DIALEKTER