Det fins for tiden ingen lange klusiler i islandsk. I gammelislandsk fans det lange [p:], [t:], [k:] ved siden av korte [p], [t], [k]. I moderne islandsk er de gamle [p:], [t:], [k:] blitt til preaspirerte klusiler. Kvantitativt er de lengre enn alminnelige [p], [t], [k] og kortere enn geminater. Fra fonologisk synpunkt er lengden av preaspirerte klusiler irrelevant. Alle forfatterne som har behandlet det islandske språks fonetikk nevner preaspirasjonen. Men etter noen av dem er preaspirasjonen et selvstendig fonem [h], etter de andre er den ikke noe annet enn et element av fonem, nettopp som postaspirasjonen er det. Vi deler den første meningen.
Hva utviklingen [p:], [t:], [k:] til [hp], [ht], [hk] angår tror vi at forklaringen ligger i selve stavelsens struktur; etter å ha gransket alle ord som inneholder ortografiske pp, tt, og kk i Cleasby & Vigfusson’s Icelandic Dictionary oppdaget vi at det praktisk talt neppe fins et par eksempler på stavelser med lang vokal + pp eller + kk, mens i stavelsene med tt er konstruksjonen “lang vokal + lang konsonant” dominerende. Denne konstruksjon utdør i språket om lag i 16 årh., mens vokalen i ordene på -tt blir forkortet. Utviklingen av preaspirasjon kan være et kompensasjonstilfelle: [aa] > [ah].
Hvis en av de tre lange klusiler er blitt til kombinasjon av to fonemer, kan det godt være at det annen og den tredje klusil – [p:] og [k:] – har forandret seg på samme måte.
