I den norske litteratur har Sigrid Undsets historiske trilogi “Kristin Lavransdatter” vært en begivenhet av den største betydning. Den er blitt en uadskillelig del av verdenskulturen.
Den første verdenskrig har åpnet for forfatterinnen en epoke hvor åndelige verdier står for fall. Men i stedet for å henfalle til den pessimisme som var så typisk for Vestens forfattere i denne tid, forsøker hun å stille opp en verden hvor de etiske normer er urokkelige. I det XIV århundres Norge søker hun en løsning for de aimenmenneskelige problemer som hennes samtidige står overfor.
Undset selv hevder at alle ulykker som møter Kristin er en gjengjeld for hennes synder, og at man kan vinne fred bare ved å gi avkall på de verdslige frestelser. Men hele strukturen av romanen, Undsets dype forståelse av det reelle liv med dets lykke og ulykker, med alle dets sosiale og materielle drivkrefter, er en benektelse av denne ide. Forfatterinnen forener visstnok i seg en nøktern rasjonalist og en troende katolikk, men den sterke realistiske siden i hennes verdensoppfatning gjør det at hennes roman, til tross for hennes religiøse overbevisning, er blitt til en høysang til jordelivet, en av samtidens største litterære skapninger.
