Det tradisjonelle syn på skaldenes lausavísur er misvisende. En lausavísa er i regelen ikke lyrikk i egentlig forstand. Den forteller om fakta, ikke om tanker eller følelser. Dens innhold er likeså tilfeldig, fragmentarisk og ubetydelig som virkelighetens fakta er. Med andre ord er dens innhold bare det individuelle, aldri det generelle. Men “realismen”, eller rettere sagt “naturalismen” i skaldens lausavísur kan ikke sammenliknes med den moderne naturalisme. Skaldenes “naturalisme” har nemlig andre røtter. Den stammer på den ene side fra umuligheten av å generalisere fakta, dvs. å oppdikte i et kunstnerisk øyemed, og på den annen side, fra mangfoldigheten av skaldediktningens funksjoner. Skaldenes lausavísur bar i seg spirer til forskjellige både “høye” og “lave” diktarter. En lausavísa kunne jo være et kunstverk og samtidig en underretning, en offentlig uttalelse, en hjemmel, et bevis, en unnskyldning, osv. og som kjent kunne den også være et magisk middel. Derfor var lausavísur, til tross for deres uhyre kunstlede form og mangel på almengyldig innhold, alltid aktuelle i sin tid.
Moderniseringen har vært sterkest med hensyn til skaldenes såkalte “kjærlighetslyrikk” (eller mansongr). Kjærlighetsfølelser er nemlig blitt lest mellom linjene i skaldenes lausavísur. Men saken er at kjærlighetsfølelser blr til lyrikk bare hvis de blir gjenstand for dikterisk skildring og får et almengyldig uttrykk. Det var ikke tilfellet i skaldediktningen. Det er betegnende at kvinnens forhold til mannen og hennes ytre ingen rollespiller i typiske kenningar for kvinne. Den lyriske naturskildring og almene ytringer om kjærlighetens vesen – trekk typiske for enhver kjærlighetens-lyrikk – mangler likeledes i skaldediktningen. Selve begrepet og ordet “kjærlighet” mangler i skaldediktningen. Lausavísur av et erotisk innhold er likeså ulyriske som andre skaldevers. Også de skildrer fakta, ikke følelser. Deres “naturalisme” utelukker lyrikk.
