Forfatteren legger frem en ny tolkning av Rakkestadsteinen, som ble funnet i Østfold i 2017. Runeinnskriften på denne steinen er ʻurnordiskʼ og dateres til tiden før 500-tallet. Hvert nytt funn av en runestein fra denne perioden er en liten sensasjon, og det gjelder selvsagt også for Rakkestadsteinen. Artikkelen presenterer en alternativ lesning og tolkning av denne runesteinen i lys av faste formler og fraser. Forfatteren foreslår en delvis ny lesning og tolkning av innskriften med følgende sentrale punkter: 1. Han antar at innskriften på kantsiden (smalsiden, A-linje) er en syntaktisk enhet og at runene inisni på flatsiden (B- og C-linje) ikke tilhører denne syntaktiske enheten, 2. Han leser de første to runetegnene i innskriften på kantsiden som ek, noe som gir grunnlag for en ek irilaR-innskrift med et utelatt finitt verb writu ʻjeg rister/skriverʼ eller wrait ʻjeg ristet/skrevʼ. Denne innskrifttypen som innledes med ek irilaR (tradisjonelt oversatt med ʻjeg [er] runemesterenʼ) har en rekke paralleler i Norden. 3. Dermed bortfaller det brysomme ordet lu ʻbank, hogg!ʼ, som har ingen tydelige paralleler i ordforrådet for runeproduksjonen. 4. I tillegg står ordet raskaR i fokus, som betyr “den raske, den kvikke” (tysk rasch). Ordet tolkes som personnavn, nærmere bestemt binavn (cognomen), med en rekke leksikalsk-semantiske paralleler i de eldre runeinnskrifter. Forfatteren innskrenker rekonstruksjonens beviskraft og bygger argumentasjonen sin på direkte paralleler i innskriftmaterialet og/eller parallelbelegg i de andre nordvestgermanske språk.
